Utnyttelse av biogassens potensial: En grundig gjennomgang
Biogassanlegg: Typer og underkategorier
Biogassanlegg utgjør et viktig grensesnitt mellom bærekraftig energiproduksjon og avfallshåndtering. Ved å utnytte organisk materiale gir disse anleggene en dobbel fordel: De reduserer forurensning samtidig som de genererer fornybar energi fra restprodukter og antatt avfall. Å forstå de ulike typene og underkategoriene av biogassanlegg er avgjørende for å kunne navigere i landskapet av fornybare energiløsninger.
Våtgjæring og tørrgjæring
De to fermenteringsmetodene
Biogassanlegg kategoriseres ofte i henhold til ulike aspekter. Det skilles for eksempel mellom våtfermentering og tørrfermentering. Under våtfermentering blandes det faste stoffet med en væske. Den resulterende organiske suspensjonen er vanligvis flytbar og flyttes ved hjelp av pumper. Under tørrfermentering pakkes stabelbar biomasse i en "bokskoker" eller "garasjekoker" og sprøytes deretter med en væske ("perkolatet"). Perkolatet som lekker ut av bunnen, samles opp og påføres på toppen av biomassen. Dette letter fermenteringsprosessen og muliggjør dermed biogassproduksjon. Denne typen anlegg er ikke så utbredt og brukes først og fremst til fermentering av organisk avfall, som for eksempel grøntavfall eller matavfall fra husholdninger.
Biogassanlegg og biometananlegg
Det er det som kommer ut som betyr noe
Et annet skille er biogassanlegg kontra biometananlegg. Begge anleggene produserer biogass. I biogassanlegg (den vanligste typen i Tyskland) behandles biogassen litt og omdannes deretter direkte til elektrisitet og varme i et kraftvarmeverk i nærheten. Biometananlegg behandler biogassen så grundig at den - i likhet med naturgass - nesten utelukkende består av metan. Biometanen kan derfor mates direkte inn i naturgassnettet, hvor den kan transporteres og brennes der det er behov for energien.
Avfallsanlegg
Fornuftig bruk av organisk avfall
En annen vanlig klassifisering er basert på biomassen som brukes. Det skilles mellom kofermenteringsanlegg eller avfallsanlegg og anlegg for fornybare materialer. Begrepet "kofermenteringsanlegg" stammer fra den tidlige biogassboomen i Tyskland. Bøndene bygde systemer der de ønsket å generere og bruke energien som fortsatt var i gjødselen i form av biogass. De innså snart at de kunne produsere mye mer biogass hvis de også tilsatte kosubstrater til gjødselen, for eksempel uspist mat, korn eller organisk avfall. Dette ga opphav til begrepet kofermenteringsanlegg for biogassanlegg som fermenterer industrielle rest- og avfallsprodukter i tillegg til landbruksavfall som husdyrgjødsel og møkk. Etter hvert gikk andelen av disse landbruksbaserte biogassanleggene som gjærer avfall, kraftig ned. I stedet ble det bygget mange industrianlegg for håndtering av kommunalt avfall, næringsavfall og industriavfall. I løpet av denne utviklingen ble begrepet "avfallsanlegg" brukt om biogassanlegg der organisk avfall blir gjæret.
Planter av fornybare materialer
Hva er de, og hva gjør dem annerledes
Begrepet fornybaranlegg stammer fra en periode da myndighetene bestemte seg for å fremme fermentering av fornybare materialer, som særlig energivekster. I tillegg til landbruksavfall kan disse biogassanleggene kun fermentere fornybare råvarer. Avfall fra landbruket er vanligvis møkk og husdyrgjødsel. Typiske fornybare materialer (energivekster) er:
- Mais og gressensilasje,
- GPS (helsædsensilasje)
- Avlinger som poteter og kålrot m.m., forutsatt at de ikke er/var beregnet på matproduksjon.
Denne typen planter er utbredt i Tyskland. De er underlagt spesielle regler og tilskudd som dekkes av loven om fornybar energi (EEG). For mange landbruksbedrifter utgjør de en rimelig forutsigbar og pålitelig inntektskilde.
